mars 25

Å spille sakte er en utfordring

skilpadde

Det å holde samme langsomme tempo gjennom et helt musikkstykke, enten det er et klassisk stykke, eller en rockelåt, handler om å føle pulsen inne i seg, og så våge å følge den. Det handler om trygghet

Her en dag hørte jeg et band spille en rolig rockelåt. De spilte veldig bra, men den langsomme låten ble etter hvert langsommere og langsommere. Jeg så hvordan bandlederen prøvde å få de andre til å holde intensitet og tempo oppe, men forgjeves… Det gikk saktere og saktere….

For det er faktisk vanskelig å spille musikk som skal gå sakte

Enhver som har prøvd å spille i band vet det. Langsomme låter har en tendens til enten å gå saktere og saktere, eller fortere og fortere.

Selv profesjonelle musikere kan gå i den fellen. Det er ikke for ingenting at de fleste trommiser har en metronom eller lignende som en del av utstyret sitt.

Ikke desto mindre er det viktig å kunne spille godt i et langsomt tempo. Og det går heldigvis an å øve på det.

Det handler om beholde intensiteten uten å øke tempo

Å holde samme langsomme tempo gjennom et helt musikkstykke, enten det er et klassisk stykke, eller en rockelåt, handler om å føle pulsen inne i seg, og så våge å følge den.

Det handler om trygghet. På den ene siden må vi passe på å ikke stresse, slik at det går fortere og fortere, og på den andre siden må vi passe på å ikke «sovne», slik at det går saktere og saktere. Vi kan si at det handler om å holde intensiteten oppe, uten at tempoet øker.

Her er tre eksempler

I det første eksempelet spiller pianisten Lang Lang «Träumerei» av Robert Schumann. Et velkjent pianostykke fra den tyske romantikken. Musikken er så langsom at den nesten stopper opp enkelte steder, men samtidig merker du hvordan pianisten lar musikken strømme framover, som en langsom elv.

Det er tydeligvis et ekstranummer fra en konsert, derfor blomstene og den lange applausen før han starter. Stor musikk av en stor komponist, spilt av en stor kunstner:

Det neste eksempelet er en av mine favoritter når vi snakker om langsom musikk med intensitet og snert. Det er «Where could I go but to the Lord» fra en av Elvis Presley’s gospelinnspillinger.

Innenfor moderne stilarter som rock, blues, pop, gospel o.s.v. brukes ofte uttrykket å spille «laidback». På norsk skulle det bety noe i retning av «tilbakelent». Uttrykkene er selvforklarende. Her handler det om å hvile i den langsomme rytmen, uten stress. Det er vanskelig, men resultatet blir flott når man lykkes.

I denne låten fra 1967hører vi Elvis, med The Imperials som bakgrunnskor. Kompet består av piano, kontrabass og litt orgel. Trommer? Niks, her holder det med fingerknips!

Jeg lover at her er det lett å øke tempoet! Men både musikere og sangere er så laidback at tempoet sitter. Og dermed groover det, selv om det går langsomt.

Og siden dette er en pianoblogg: Hør på pianistens blues-/soul/gospel-spill. Det kan minne om Ray Charles. Egentlig så enkelt og nakent, med masse pauser imellom tonene.

Mange av de småtingene pianisten gjør, er sånt som veldig ofte drar opp tempoet. Hør f.eks. på pianointroen, på overgangen til 2. vers på 1:52, høyrehåndsakkordene på 2:09, venstrehåndsfiguren på 2:21 og figurene han spiller på 3:26. I en setting som her, uten trommer, er det bare en topp-pianist som klarer å putte slik energi inn i spillet sitt, uten å øke tempo!

Det e berre lækkert, synes nå jeg da.

Men uansett om du liker denne musikken eller ikke: Det er et ypperlig eksempel på hvordan gode musikere og sangere får det til å svinge, selv i sakte fart.

Til slutt tar jeg med en video med den svenske pianisten og sangeren Per-Erik Hallin. Opptaket har litt dårlig lyd, men det er likevel verdt å se og høre…

Per-Erik var faktisk pianist for Elvis de siste årene Elvis levde. I tillegg har han spilt med det som er av verdensstjerner innen gospel. Han har spilt mye i Norge også, og jeg er sikker på at mange av mine lesere kjenner til ham og har hørt ham på konsert.

Jeg har hatt glede av å jobbe med Per-Erik i studiosammenheng mange ganger, og for å si det enkelt: Han er et råskinn av en pianist! Rett og slett. Regner med at han får sin egen Pianspot-artikkel etter hvert.

Her ser vi ham i fri dresur bak flygelet, i det han akkompagnerer seg selv i «Peace in the Valley». Låten går veldig sakte, men pianospillet spruter av energi, og det samme gjør vokalen. Men tempoet er laidback og stødig. Ikke snakk om å øke her…

Bookmark and Share

Vil du ha flere tips og råd til pianospillet ditt?

Fyll ut e-postadressen din under for å abonnere på kommende artikler fra Pianospot.no, Den nye Musikkskolens pianoblogg. Det er selvfølgelig gratis. Les mer her.

  
Adressen blir ikke videreformidlet. Du kan enkelt melde deg av i hver e-post du mottar.

Kommenter post

Arkiv

Velg måned og år:

  
  

Siste innlegg