desember 17

Er det nødvendig å bli så god å spille piano?

Er det nødvendig å bli så god å spille piano

Det er da jeg tenker: Er det så om å gjøre å bli så innmari god å spille? Hva er suksess? Jeg ser på brevet fra 65-åringen her jeg sitter og skriver og jeg tenker: That's what it's all about!

For noen år siden fikk jeg brev fra en av fjernundervisningselevene våre:

«Kjære Finn Pedersen. Takk for fint kurs. Jeg er en mann på 65 år som har hatt hjerneslag, så fingrene på venstre armen er litt vanskelige å ha med å gjøre. Men jeg øver og øver. Jeg merker det går framover, og det gjør meg glad….»

Jeg hengte brevet på kontorveggen min, og der henger det fortsatt, 5 år etterpå. Jeg blir så glad hver gang jeg leser det. Ja, ikke bare glad. Jeg blir rørt. Det er ett eller annet med disse setningene, noe om levd liv, om ting som har blitt vanskelig, helse som har sviktet, og om musikk og pianospill, mestring og framgang midt oppe i det hele. Og så er det avslutningen: «…og det gjør meg glad.»

Brevet fikk meg til å stoppe opp og tenke litt på hva jeg selv vil med musikken i mitt liv, og hvorfor jeg bruker så mye tid til å lære andre å spille piano.

Jeg tillater meg å være litt personlig i dag:

For noen år siden opplevde jeg at jeg mista mye av gleden over musikken, både det å lytte til musikk og det å spille selv. Det var en rar følelse, det var litt vanskelig og det var vemodig. Det som hadde vært en drivkraft helt fra jeg begynte å spille piano som 6-7 åring ble plutselig noe negativ, et ork.

Jeg prata litt om det med noen kloke mennesker, og en av dem ba meg om å leite tilbake i livet for å finne hvorfor jeg opprinnelig begynte med musikk, og hvorfor jeg valgte musikk som yrke.

Det blei ei spennende reise bakover i tid. Ei reise der jeg møtte igjen mange, mange gode opplevelser. Mange av dem var slike som man kunne vente å huske igjen, typiske «topper»: Mine pianolæreres elevkonserter, der jeg fikk være med, og opplevelsen av å få (god) omtale i avisa etterpå. Eller da vi fikk platekontrakt med ten-årings bandet vårt og dro til Oslo for å spille inn plate. Stort :)

Eller spillejobber med artister som trakk fulle hus, det å sitte i bandet og oppleve at tusenvis av publikumere flokker seg rundt scena… bra lyd, bra musikk, bra komp, dyktige artister…. Stort :)

Eller studiojobbing. Første gang du hører din egen musikk spilt av 30 strykere fra Sveriges Radios Symfoniorkester… eller å oppleve kremen av studiomusikere arbeide med dine musikalske ideer… Stort :)

Eller når vi starta Den nye Musikkskolen i Ålesund i 1989, og opplevde hvordan masse flotte unger og voksne ønsket å være elever…. Stort :)

Slik kunne jeg nevne mange, mange flotte opplevelser som jeg har vært så heldig å ha, opplevelser som på mange måter er synlige i «det offentlige rom» og som blir lagt merke til av andre, kanskje til og med av media.

Men det rare var at det ikke var disse tingene som var viktigst, eller ga meg størst «gjensynsglede», selv om de raga høyest i det vi ofte kaller for karriére. Nei, det var små ting undervegs som egentlig var viktige for meg, merka jeg:

Da jeg og en annen musikkinteressert kamerat som 12 – 13 åringer utforska akkordene og hvordan de ble brukt, det som vi i dag kaller besifringsspill. Det var ingen som ville lære oss det den gang, men vi fant det ut likevel. Og vi lærte å spille etter dem… Og etterhvert kunne vi bruke det til å spille taffel-musikk i bryllup – en fin bi-inntekt gjennom hele videregående.

Eller alle timene alene ved pianoet opp igjennom årene. Timer der det ikke var nødvendig å øve inn noe for å spille det for læreren, eller bruke det offentlig. Nei, der jeg bare satt og koste meg med musikken.

Som de fleste andre ivrige pianist-spirer, jobba også jeg med mange berømte pianostykker i ten-åra, og mange av dem fikk jeg til og med spille offentlig ved flere anledninger: Beethovens Appasionata-sonate eller Chopin’s Revolusjonsetyde f. eks.

Jeg husker ikke noe særlig fra da jeg opptrådte med disse stykkene, jeg bare vet at jeg gjorde det. Men jeg husker veldig godt gleden av å jobbe med disse store og krevende verkene – hvordan jeg lytta til plater med de store pianistene, hvordan jeg øvde og øvde, hvordan det føltes å få til en vanskelig passasje etter dager eller ukers arbeid. «Yes, der satt det!!!» Det husker jeg fortsatt.

Eller når vi var samla en gjeng med musikkglade venner for å høre musikk, kanskje var yndlingsbandet kommet med ny plate. (Jeg kjenner meg veldig godt igjen i Saabye-Christensens roman «Beatles». Nikker gjenkjennende når gutta samler seg på gutterommet for å høre siste Beatles-skiva….)

Eller alle de gode vennksapene med musikerkollegaer.

Eller de små gyldne øyeblikkene i profesjonelle sammenhenger, f.eks. i studio, der vi kunne oppleve spesielle stunder med samspill, kommunikasjon i musikken, ting som kanskje ikke blei med på den ferdige innspillinga, men som jeg fortsatt husker.

Eller følelsen av å ta pause i studioarbeidet og sammen med de andre spise junk-food fra nærmeste nattåpne kiosk kl 3 om natta ….

Det var disse tingene jeg huska… Det var disse minnene som hadde brent seg fast.

Vi hadde f. eks. et rockeband i ungdommen, et band som fikk spille inn plate, tidlig på 70-tallet. I kjølvannet av det fikk vi spille på en del større ting etter datidens målestokk.

Men jeg husker nesten ingenting fra disse spillingene, store festivaler med mye folk og skikkelig trøkk.

Nei, det jeg husker er alle drømmene da vi starta. Planene, praten på gutterommet, kampen for å få råd til å kjøpe det første utstyret – den første spillejobben da vi bar (helt sant) forsterkerne gjennom halve Ålesund, fra øvingslokalet til spillestedet…

Og det er da jeg tenker: Er det så om å gjøre å bli så innmari god å spille? Hva er suksess?

Jeg ser på brevet fra 65-åringen her jeg sitter og skriver og jeg tenker: That’s what it’s all about!

Å ha det kjekt med musikken, gjøre personlige framskritt, følelsen av mestring, av å skape noe.

Det er det som er viktig.

Det er naturlig å prøve å bli så flink som mulig. Men hvis det er hele grunnen til at man spiller, blir det på ett eller annet tidspunkt en nedtur. For hva skjer når du ikke blir flinkere da? Legger du det hele på hylla og sier at «det var det»? Eller for å si det med Fleksnes: «Han kom og ble svett, og dett var dett.»

I så fall var vel det meste bortkastet..

Jeg tror at for en musiker er ikke det å nå målet det største, det er alt det du opplever på vegen mot målet som har verdi!

God jul og kos deg med musikken i juleferien :)

Bookmark and Share

Vil du ha flere tips og råd til pianospillet ditt?

Fyll ut e-postadressen din under for å abonnere på kommende artikler fra Pianospot.no, Den nye Musikkskolens pianoblogg. Det er selvfølgelig gratis. Les mer her.

  
Adressen blir ikke videreformidlet. Du kan enkelt melde deg av i hver e-post du mottar.

Kommenter post

Arkiv

Velg måned og år:

  
  

Siste innlegg