Hvis du synes det tar lang tid før musikerne er ferdige, er det ikke fordi de ikke husker slutten på stykket. Nei, det skal faktisk være slik. Så len deg tilbake og slapp av. Musikerne har kontrollen – som oftest i hvert fall…

Jeg tilstår det en gang for alle, står fram og sier det høyt og tydelig, ut av skapet med det: Jeg er fortsatt forelska i alle de fantastiske pianokonsertene som finnes i pianolitteraturen – Haydn, Mozart, Beethoven, Chopin, Schumann, Brahms, Tchaikovsky, Grieg, Rachmaninov…

For dem som ikke vet hva en pianokonsert eller klaverkonsert er

Ørene ut, facts coming: En pianokonsert er et stort musikkstykke for piano og symfoniorkester. Konsertene er vanligvis delt opp i 3 eller 4 deler, eller satser som det heter. (Man skal ikke klappe mellom satsene, bare slik at du slipper å tråkke i salaten hvis du er på konsert. Men ifølge Leiv Ove Andsnes er det bare hyggelig hvis noen likevel gjør det. Derimot er mobiltelefon-lyder mer upopulære, muligens også høylytt snorking.)

Dette er store musikkstykker, som gjerne tar en halvtimes tid eller mer å spille. Så hvis du synes det tar lang tid før musikerne er ferdige, er det ikke fordi de ikke husker slutten på stykket. Nei, det skal faktisk være slik. Så len deg tilbake og slapp av. Musikerne har kontrollen – som oftest i hvert fall.

Det er heller ikke vanlig å ta med matpakke, selv om konserten blir litt lang, i hvert fall ikke for publikum. Man får gjerne kjøpe forfriskninger hvis det er pause.

Vet ikke helt hva musikerne gjør i pausa forresten. Kanskje de spiser matpakke – siden de er på jobb, mener jeg.

Men uansett: Nå har du lært om pianokonserter eller klaverkonserter, og hvordan man oppfører seg når man går for å høre slik musikk live. Dermed er ditt dannelsesnivå vesentlig høyere enn det var da du åpna bloggen i dag. Flott 🙂

Her er en historie fra steinalderen til glede for yngre lesere (neida – jeg skal ikke snakke om krigen)

Da jeg var 11 – 12 åring på 60-tallet, fikk vi grammofon, og jeg blinka ut min første LP-plate hos musikkhandler Rosenberg i Ålesund.

Den kosta kr 37,50 som jeg ikke hadde. Det vil si, jeg hadde en del av det, nærmere bestemt det som sto bak kommaet. Det var tallene foran som var problemet viste det seg.

Men mutter’n kjente Rosenberg, og vi fikk til ei ordning der jeg betalte inn lommepenger, eller hva det var, etter hvert som jeg fikk dem. Når saldoen viste 37,50 kunne jeg bære hjem husets første LP. Det er sånne øyeblikk man husker…

Hva som var på LP-en? Jo da, der var Griegs pianokonsert i a-moll på den ene sida og Schumanns pianokonsert i a-moll på den andre. Hva som var oppsida og nedsida var litt forskjellig, det kom an på hvilken side man spilte.

Så der har dere meg. Det virker litt nerdete når jeg forteller det nå, men slik var det. Jeg elska den plata med den musikken. Tror ikke jeg hadde den med meg i senga, det liker ikke LP-plater, da blir de lett skeive. Men ellers var den aldri langt unna.

Etter hvert kom Beethovens fem pianokonserter inn i livet mitt, og Rachmaninovs, og Brahms, og Tchaikovskys B-moll konsert, og Chopins, det bara balla på seg. Og siden har de vært der. De er som gamle venner, det kan gå lang tid uten at vi treffes, men når det først skjer, er det som om vi ikke har vært fra hverandre et eneste øyeblikk.

Det er noe med disse pianokonsertene som aldri slipper taket i meg. Noe med samspillet mellom orkester og piano, noe med det mektige lydbildet, og noe med selve pianomusikken midt oppe i dette.

Er du glad i pianomusikk, men ukjent med denne musikken?

Da bør du gi den en sjanse. Hva med å sjekke ut to av de mest populære pianokonsertene, to som virkelig er publikumsfavoritter over hele verden? Jeg tenker på Rachmaninovs pianokonsert nr. 2 og nr. 3.

Dette klippet fra begynnelsen av Rachmaninovs pianokonsert nr. 2 med den amerikanske pianisten Van Cliburn kan jo være en begynnelse (litt dårlig lyd, men flott spill):

Eller dette fra begynnelsen av Rachmaninovs tredje pianokonsert i en legendarisk innspilling med den tyske pianisten Martha Argerich:

Min favorittinnspilling med denne konserten er for øvrig Leiv Ove Andsnes sin innspilling med Oslo Filharmonien, fantastisk!

Rachmaninovs tredje pianokonsert (Rach 3 som amerikanerne kaller den) er forresten regnet for å være noe av det mest krevende en pianist kan gi seg i kast med. Jeg fant et kutt på YouTube med den russiske pianisten Olga Kern som viser hva vi snakker om. Uansett om du liker denne musikken eller ikke, ta deg 9 minutt og se og hør!

Hvis du ikke har tid til å se hele kuttet, bør du i alle fall sjekke ut musikken fra 11:00 og utover (tidsangivelse på klippet). Dette er det som kalles kadensaen. Kadensa er navnet på det solopartiet for pianisten, som kommer mot slutten av første sats i de aller fleste pianokonserter. Jeg synes det er ganske rått spilt jeg!

Rachmaninov’s tredje pianokonsert ble forresten enda mer kjent gjennom filmen ”Shine” fra 1996.

Jeg håper at dette gir deg mersmak inn til en verden av fantastisk flott pianomusikk. Det blir ikke siste gang vi tar opp dette emnet her i bloggen!

(Hvis du vil lete videre selv, kan du søke på ”piano concerto + komponistnavn” på You Tube eller lignende steder).