mars 11

Knut Hamsun – Nils Johnson – Joe Cocker – Mark Alexander – høytlesing og pianospill

Knut Hamsun - Nils Johnson

Det handler om å ta kontroll over musikken, gjøre den til sin egen, og formidle den med musikalsk sikkerhet og overbevisning. Da opplever vi trygghet og spilleglede, og det blir spennende å høre på.

Å høre på høytlesing kan være en blandet fornøyelse.

La oss tenke oss to personer som leser samme tekst høyt.

Den ene leser teksten akkurat som den står, alle ordene helt riktig, uten noe mer enn det.

Den andre, f. eks. en profesjonell skuespiller, leser også teksten akkurat som den står, alle ordene helt riktig. Men i tillegg gjenskaper han forfatterens stemme, slik den finnes «bak» bokstavene og ordene: Rytmen i setningene, pausene, betoningene…

Utgangspunktet for disse to er det samme: Bokstavene, ordene, setningene. Men resultatene er som natt og dag.

Den første «opplesingen», for det er det det er, en tørr opplesing av teksten, oppleves som kjedelig, og tekstens innhold oppleves som dødt og ja, kjedelig.

Den andre versjonen derimot kan fengsle oss, få oss til å le eller gråte, fryse på ryggen… For ved å gi teksten personlig liv, kommer det underliggende budskapet fram, forfatterens egen stemme.

Ta f. eks. åpnings-avsnittet på Knut Hamsuns vakre roman, «Pan»: Et tettskrevet skriftavsnitt, masse ord, og masse setninger i en ganske lang tekstblokk. Om vi leser denne teksten høyt, slik den står, rett opp og ned, og tilhørerne ikke allerede er Hamsun-kjennere og Hamsun-elskere, er det lite trolig at dette blir oppfattet som særlig interessant, og for ikke å si stor, litteratur.

Men hvis du lytter til skuespilleren Nils Johnsons lydbokversjon, (klikk på knappen «hør utdrag»), hører du hvordan dialekten, melodien i setningene, pausene, tonefallet gir ordene og teksten liv.

Hva er det som skjer i Nils Johnsons versjon?

Jo – i tillegg til å lese teksten slik den står, har han arbeidet med den, prøvd seg fram inntil han kunne gjøre teksten til sin egen. Når han så leser inn boken som lydbok, kommer ikke lenger teksten fra ordene på papiret, men de kommer innenfra, fra skuespilleren selv.

Det er ikke lenger en opplesing vi hører, men en personlig, levende tolkning.

For å kunne gjøre dette, må skuespilleren kunne stoffet og han må være trygg på seg selv og sin egen evne til å gjengi stoffet slik han ønsker det. Da formidler han innholdet til tilhøreren.

Hva har dette med musikk å gjøre?

Noter og besifring er musikkens skriftspråk. Komponisten skriver ned musikken slik han hører den i sitt hode, og det endelige notebildet, eller besifringa, forteller oss hvilke toner og akkorder komponisten vil at vi skal spille.

Men selv om vi spiller dette helt rett, slik det står, er det gode muligheter for at musikken låter kjedelig.

På samme måte som at litteraturen krever at vi først lærer oss ordene, krever tolkingen av musikk at vi lærer oss notene eller besifringa, og arbeider med dette inntil vi kan det skikkelig og inntil vi kan gjøre musikken til vår egen.

Da kan vi gjenskape (gjenfortelle) den når vi spiller. Musikken kommer ikke lenger fra notebildet foran oss, men innenfra. Vi gir musikken en levende og personlig tolking.

For å kunne gjøre dette, må vi, akkurat som skuespilleren ovenfor, kunne stoffet og være trygge på oss selv og vår egen evne til å spille musikken slik vi hører den inne i oss.

Og dette gjelder ikke bare store klassiske verk, eller berømte jazz-låter. Man kan kanskje fristes til å tenke i de baner når vi snakker om tolkinger og formidling av musikkens innhold. Men det er feil.

Uansett hvilket nivå vi arbeider på og hvilken musikkstil vi spiller: For at musikken skal låte levende, må den komme innenfra. Og da må vi først kunne musikken (vi må ha øvd, sorry…) og så må vi arbeide med å få den til å låte slik vi ønsker det.

Det handler om å ta kontroll

Det handler om å ta kontroll over musikken, gjøre den til sin egen, og formidle den med musikalsk sikkerhet og overbevisning. Da opplever vi trygghet og spilleglede, og det blir spennende å høre på.

Mark Alexander er en flott pianist innenfor rock og jazz. Han har spilt med mange av de aller største stjernene. Nedenfor finner du et utendørs konsert-opptak med Joe Cocker der Mark Alexander sitter bak flygelet. Dette er et fint eksempel på det vi snakker om her: Å kjenne musikken, ta kontroll over den, og så la den kommen innenfra, formidlet gjennom stor sikkerhet og spilleglede. Du ser det f.eks. på smilet hans av og til, og på blikkene han og Cocker utveksler mot slutten. Dette er samspill og kommunikasjon, både på scena og mot publikum.

Jeg bruker å si til elevene mine:

«Tenk deg at det er du som sitter bak flygelet. Det er åpningsnummeret i en konsert med Joe Cocker, en av rocke-legendene. Der er 20.000, kanskje 30.000 publikumere som alle venter på Cocker.

Men du skal åpne hele ballet med en groovy piano-intro, og flygelet, og dermed du, er det bærende instrumentet gjennom hele åpningsmelodien, bl. a. med en heftig pianosolo midt inne i låten.»

For å gjøre dette enda mer levende, kan du stoppe videoen etter 15 sekund. Da ser du et oversiktsbilde med scena som en liten lysende bue nederst i bildet. Og på venstre side av scena sitter du, bak flygelet og skal åpne hele greia.

Konserten går i friluft, og PA-anlegget er tilsvarende stort. Når du slår ned en tangent, hører «halve Berlin» det….

Enten du liker Joe Cocker eller ikke – jeg anbefaler deg å se hele klippet, lytte til hva Mark Alexander spiller og se på kroppsspråk og kommunikasjon:

Men kan en vanlig, dødelig pianoelev ha nytte av å se hvordan en slik proff spiller?

Ja, så absolutt. Jeg anbefaler mine elever å tenke seg inn i slike situasjoner av og til. Når det er en melodi eller et musikkstykke du kan skikkelig, lukk øynene og tenk deg at du er sjef, og at nå spiller du for X antall tusen publikumere. Ikke bry deg om hvis du spiller feil, la musikken komme innenfra.

Det handler om å bygge opp trygghet og mestringsfølelse… Og så kan det jo være litt moro, det er jo ingen som ser deg!

(Vil du høre mer med Mark Alexander? Gå hit og hør på låtene «Star» og «It ain’t always easy»)

Lykke til!

Bookmark and Share

Vil du ha flere tips og råd til pianospillet ditt?

Fyll ut e-postadressen din under for å abonnere på kommende artikler fra Pianospot.no, Den nye Musikkskolens pianoblogg. Det er selvfølgelig gratis. Les mer her.

  
Adressen blir ikke videreformidlet. Du kan enkelt melde deg av i hver e-post du mottar.

Kommenter post

Arkiv

Velg måned og år:

  
  

Siste innlegg