august 21

Navlebeskuende muikklytting med skyklapper

hundeører

Er man interessert i piano, er man interessert i musikk. Og er man interesset i musikk kan man velge å leve med musikalske skylapper og gå i graven med sin ungdoms favoritter. Eller man kan velge å leve åpent og lyttende....

Jeg har fått meg MP3-spiller. Ja, altså, jeg har hatt MP3-spiller før også, er ikke helt fossil. Den forrige var en kjempespiller – ikke råd å slite den ut. 7 – 8 år gammel og veldig mye brukt – funker fortsatt uforskammet bra. Hvilken type, sa du? Egentlig uinteressant det da, men OK, det var en Creative-spiller, 20 Gb. Det var en av de største, da jeg kjøpte den.

20 Gb er jo eg. ganske mye det. Rundt 2.000 – 3.000 sanger sånn rundt regna, eller 200- 300 CD-er. Og jeg gjorde som de fleste andre regner jeg med: Fylte den opp med alle mine favorittartister, favorittstiler og favorittlåter. Laga meg spillelister med favoritt ditt og favoritt datt… For noe av vitsen med MP3-spillere er vel å kunne ha med seg nettopp det – favorittmusikken sin og høre på den når det passer?

Men der var en hake ved det: Jeg har sånn ca. 1200 – 1300 CD-er hjemme, og ca. det samme antallet LP-er (vinyl). Og hva da med de rundt 1.000 CD-ene som ikke kom med på MP3-spilleren? Dårlig musikk? Uinteressant? I så fall er det en utrolig sløsing: Her har jeg i tilfelle kjøpt 1.000 CD-er som ikke er verdt å høre på…

Neida – du vet, det er ikke akkurat slik. Men all denne musikken som ikke kom med på MP3-spilleren, er sånn musikk som jeg ikke har noe nært forhold til. Noe er rett og slett ikke mi greie, noe har jeg ikke hatt tid til å høre skikkelig på, noe ble kjøpt på impuls, på anbefaling fra andre, eller kanskje som et resultat av reklamepåvirkning…

Men felles for alt er at jeg tenkte at denne musikken var verdt å høre på, verdt å sjekke ut, verdt å bli kjent med. For midt i alle disse CD-ene kunne det ligge kommende favoritter.

Problemet var at jeg aldri tok meg tid til å sjekke dette ut. Du vet – når du skal høre på CD, er det mye som skal klaffe: Du skal være i nærheten av en CD-spiller med forsterker og høyttaler. Du skal oppholde deg der musikken er. Når alt dette endelig klaffer, blir det gjerne til at man kjører safe: Setter på en av favorittene.

Jada, jeg vet at det ikke behøvde å være slik. Man kunne jo sette av faste tider der man lyttet seg gjennom ukjente CD-er fra sin egen samling. Men blir det gjort? Det er jo mye man skulle og kunne, mye som er lurt, sunt, fornuftig.

Jeg kunne jo også sette av en del av de 20 gigabytene på spilleren til slik musikk, for å bli kjent med musikken på en enklere måte. Men hvilke favoritter skulle jeg kutte ut da… ?

Jeg ser jo at i globalt perspektiv er dette er luksus-spørsmål, men slik er det nå en gang.

Men nå har jeg funnet min løsning på dette

Den nye spilleren min har 120 Gb lagringsplass. Det betyr at jeg får med meg alle CD-ene mine. Og det jobber jeg med, det tar tid å rippe dem.

Og jeg opplever allerede hvordan jeg de siste ukene har blitt kjent med masse ny flott musikk, musikk som jeg allerede hadde i samlinga, men som aldri fikk en sjanse. Det er så mye lettere å bla opp et album eller en artist, eller kanskje bare en enkelt låt for å sjekke ut hva dette er for noe, når du har alt på fingertuppen. Ikke snakke om å bytte CD hvis du ikke liker det du hører. Bare et tastetrykk hvis du vil videre…. Fantastisk. Akkurat nå, for eksempel, når jeg skriver dette, hører jeg på musikk som jeg ikke visste jeg hadde på CD. Utrolig flott musikk, musikk som jeg ikke hadde noe forhold til før i går, da jeg oppdaga den!

Så nå skal alle kjøpe sånn MP3-spiller som jeg har kjøpt?

Neida, slapp helt av.

Men jeg utfordrer deg på en ting: Bli kjent med ny musikk! Ikke bare hør på favorittene dine.

En undersøkelse viser at våre musikalske preferanser legges i ungdommen, sånn ca. mellom 15 – 25 år. Det betyr at det du hører mye på da, blir «din» musikken for resten av livet.

Og jeg synes dette stemmer med real life. Derfor samler artister i 60-åra fulle stadion-arenaer fortsatt og spiller samme musikk som de spilte på 60- og 70-tallet: De folka som blei glad i denne musikken da den var ny, har fulgt artistene som sine artister i alle åra etterpå. Og det samme gjelder 80-talls artistene og 90-talls artistene, og det kommer til å gjelde dagens artister, og framtidas…

Men dersom jeg synes at 70-talls musikken er selve sjefsmusikken, betyr det at alt som er laga etterpå bare er søppel? Det var jo det min foreldregenerasjon sa da rocken kom for alvor: «Før laga de skikkelig musikk, nå er det bare skrammel!»

Men det er selvsagt bare tull. Det lages hele tida ny og spennende musikk. Noe vil forsvinne igjen ganske fort, men noe vil leve videre og bli klassikere.

Og hva gjør du og jeg med det?

OK – dette er en pianoblogg, og foreløpig har jeg ikke sagt ett ord om piano. Men er man interessert i piano, er man interessert i musikk. Og er man interesset i musikk kan man velge å leve med musikalske skylapper og gå i graven med sin ungdoms favoritter. Eller man kan velge å leve åpent og lyttende…. Selvsagt i selskap med ungdommens favoritter, ikke noe galt i det, men i tillegg være på hugget for å lære å kjenne ny musikk. Man utvikler ikke sin musikalitet ved bare å lytte til den samme musikken hele livet. Sorry, men slik er det – enten du spiller piano, eller du liker å lytte til pianomusikk. Hvis du bestemmer deg for at nå er det slutt, nå har jeg bestemt meg for hva jeg liker og ikke liker, no more discussion, så stagnerer du.

En historie fra virkeligheten

Her en historie jeg elsker å fortelle: For noen år siden jobba jeg i studio med gitaristen Eivind Aarset, en av de aller fineste gitaristene vi har her i Norge. Han har spilt med det som er av artister som betyr noe, laga egen musikk, pop, rock, jazz… Gitt ut egne skiver. Han er bare en ener.

Etter at vi hadde jobba med en låt, denne dagen, sa han plutselig: «Å, av og til blir jeg bare lei av mitt eget gitarspill!»

Jeg lurte på om jeg hadde hørt feil. Eivind, gitarguruen med tilsynelatende full kontroll på alt han gjør. Han som spiller slik at alle musikere i nærheten stopper opp og spisser ørene….

Men han hadde virkelig sagt det. Og han fortalte at for ikke å stagnere, satte han av tid til å øve på musikk som han ikke hadde noe forhold til, musikk som han eg. ikke mestret skikkelig. «Hvis jeg bare spiller på ting jeg kan, utvikler jeg meg jo aldri. Derfor utfordrer jeg meg selv på å arbeide med helt andre ting enn dem jeg til daglig spiller….»

Vet du hva – her er en av årsakene til at han er blant de beste… Helt sikkert!

Utfordringen er herved gitt

Så jeg utfordrer deg til å finne måter å utforske ny musikk på. Når du da finner noe du liker, har du fått en ny favoritt. Og når du finner noe du ikke liker – ikke bare slå av og bestem deg for at du ikke liker det. Nei, gi det en sjanse til, eller fem. Og hvis du fortsatt ikke liker det, finn ut hvorfor du ikke liker det. Ta deg tid til en liten analyse. Det vil også utvide din musikalske horisont, fordi det bevisstgjør deg på musikk som du ikke liker.

Og dette kan du gjøre enten du har MP3-spiller med 120 Gb eller 8, enten du spiller CD-er, vinyl eller gamle kassetter….

Herved er utfordringen gitt.

Bookmark and Share

Vil du ha flere tips og råd til pianospillet ditt?

Fyll ut e-postadressen din under for å abonnere på kommende artikler fra Pianospot.no, Den nye Musikkskolens pianoblogg. Det er selvfølgelig gratis. Les mer her.

  
Adressen blir ikke videreformidlet. Du kan enkelt melde deg av i hver e-post du mottar.

Kommenter post

Arkiv

Velg måned og år:

  
  

Siste innlegg