Den verdensberømte pedagogen Heinrich Neuhaus har sagt at Sviatoslav Richter er den ene eleven han hadde ventet på hele livet. Samtidig innrømte han at han ikke hadde noe å lære Richter…

Det finnes så mange bra pianister i dag.

Det internasjonale nivået er ekstremt høyt, og man kan lure på hva som skal til for å hevde seg i toppen. Det er ikke nok å ha en ekstrem teknikk. De aller fleste av dagens konsertpianister har en teknikk hinsides det man tror er mulig.

Men enerne har dette lille ekstra, denne musikalske intelligensen og forståelsen som gjør at de oppfatter mulighetene som ligger i musikken, jeg holdt på å si: De oppfatter musikken som ligger gjemt i musikken, og de har en teknikk som gjør dem i stand til å få den fram.

Sviatoslav Richter

Jeg har mange pianohelter innenfor klassisk musikk, og en av de aller største er den russiske pianisten Sviatoslav Richter (1915 – 1997). Richter er for lengst en legende blant alle de store pianistene på 1900-tallet. Han vokste opp i Sovjet, bak jernteppet, og først i 1960 fikk han tillatelse til å gi konserter i Vesten.

Det fortelles at da en annen av de aller største sovjetiske pianistene, Emil Gilels, spilte i USA på 50-tallet, og høstet fantastiske kritikker over alt, sa han:
Bare vent til dere får høre Richter…»

Og noen år etterpå fikk de høre Richter

Et av de første stedene han spilte var i Chicago. I avisa Chicago Tribune var det en berømt musikkanmelder, Claudia Cassidy, som var kjent for å være svært kritisk og gjerne slakte musikere i sine kritiker. Hun hørte, og så, Richter for første gang i Rachmaninov`s pianokonsert nr. 2. Hun var i utgangspunktet negativ, men skrev etterpå at dette var hennes livs opplevelse..

Richter var omtrent selvlært inntil han i 22-årsalderen kom til den verdensberømte pedagogen Heinrich Neuhaus i Moskva. Neuhaus hadde en hel rekke av det som skulle bli de største pianistene i verden, på elevlista si, bl. a. Emil Gilels. Men det sies at da han hørte Richter spille for første gang, hvisket han til sidemannen: «Denne mannen er et geni».

Siden uttalte Neuhaus at Richter var «den ene geniale eleven som han hadde ventet på hele livet…» Samtidig innrømte han at han ikke hadde noe å lære Richter…

For Richter har nettopp denne evnen til å få fram ting i musikken som kanskje ingen andre har tenkt på, før man hører ham spille. Han har en rå teknikk, men denne bruker han ikke til å briljere med. Tvert i mot – hans tekniske overlegenhet gjør at han, midt i de vanskeligste partier hever seg over de pianotekniske utfordringene, og skaper musikk der andre har nok med å holde tunga beint i munnen….

Her kan du bli kjent med ham

La oss høre og se ham i aksjon. Og hvis du liker det du hører så finnes det massevis av innspillinger med ham på markedet.

Revolusjonsetyden av Chopin er gjerne et av målene for flinke amatører. Spiller du den er du god, for her går det unna i venstre hånd. Av alle innspillinger jeg har hørt, er Richter’s den beste, på en helt spesiell måte. Vi snakka om at han er så teknisk suveren at han hever seg over utfordringene og får fram nyansene. Her har du ham i fri dressur:

Nedenfor følger den omtalte pianokonsert nr. 2 av Rachmaninov. Denne musikken har jeg levd med helt siden tenåra, og fortsatt er dette noe av det vakreste jeg hører, med all sin russiske lengsel og vemod og samtidig denne utrolige kraften som man føler ligger skjult i musikken.

Vi snakket om pianoteknikk og det å beherske hver eneste tone og hver eneste akkord. Hør hvordan Richter øker styrken for hvert nytt anslag (crescendo kalles det). Pianoet vokser formelig ut av høyttalerne i åpninga. Det høres ut som om noen skrur opp volumet gradvis… Men det er bare Richter som spiller hver ny akkord bittelitte grann sterkere enn den forrige. Vi snakker om å ha kontroll…..

Jeg sier det igjen jeg – piano er bare et fantastisk instrument!

(Her kan du lese mer om pianokonserter hvis du vil.)